INGEN NÅDE – Utgitt 22. oktober 2021
Alle tekster og melodier er skrevet av Åge Aleksandersen, unntatt «Ingen nåde» skrevet av Åge Aleksandersen og Erlend Ropstad.
«Du vil aldri bli min» («I Still Miss Someone»)* skrevet av Johnny Cash og Roy Cash, oversatt til norsk av Åge Aleksandersen.
«Hvert sandkorn og hvert strå» («Every Grain of Sand»)** skrevet av Bob Dylan, oversatt til norsk av Håvard Rem.
Produsert av Åge Aleksandersen
Plateselskap: Solregn
Distributør: Warner Music
“Ingen nåde”
1. «Ingen nåde»
«Den nye måten vi kommuniserer med hverandre på, er jo sosiale medier. «Ingen Nåde» starter med at jeg får et slags brev på Messenger, fra en mann på 37 år – som fortel- ler meg at han ble misbrukt av en øvrighetsperson i en me- nighet da han var 14-15 år gammel. Og at da han fortalte dette til foreldrene sine, og andre i menigheten, så var det ingen som trodde ham. De nektet å tro på dette her.
«Han prøvde å ta livet sitt. Heldigvis greide han ikke det. Og han lever godt i dag. Har det bra. Men historien er så hjerteskjærende trist, og som vanlig, er det dette som setter igang tankene mine om dette med «ingen nåde». Alle as- pektene ved det.
«Så spurte jeg Erlend Ropstad – det slo meg underveis her at jeg ville ha noen slags remikser eller bonusspor – så jeg sendte ham alle sporene jeg hadde jobbet på, og sa, «Du kan gjøre hva du vil..». Han gikk jo nennsomt til verks – og så spiller han jo piano. Jeg visste ikke at han kunne det. Han på denne lyse, fine stemmen… Så det jeg fikk tilbake, var en flott versjon av min sang, som han kort og godt løftet noe kolossalt. Det ble ikke noe bonusspor – det ble faktisk tittelsporet.»
2. «Sang te dæ»
«Jeg traff kona mi på fest, på Solvoll, ved Skage utenfor Namsos. Hun var nykonfirmert, jeg var ett år eldre. Hun inviterte meg hjem, til Harran. Det er langt fra Skage til Harran. Jeg er litt usikker på hvordan det hele artet seg, men jeg tror de var en gjeng, med én som hadde bil? Jeg ble med til Harran, og Torill tok med meg inn, men så kom mora hennes, rasende, og kasta meg ut. Så gikk jeg til Namsos. Gikk og gikk og gikk. Det var seks mil, tror jeg? Utpå formiddagen tok de meg igjen, og kjørte meg hjem til mora mi.
«Jeg har masse materiale her som Nasjonalarkivet skal ta over her – men jeg sensurerer jo underveis, så de får ikke ting før jeg har gått gjennom det. Men her i fjor fant jeg en A$-mappe med fire tettskrevne sider, som ender opp i sangen «Skin Sola», som er på «Ramp». Der var det også en annen tekst, som i grunnen er underteksten min, der jeg forklarer for meg selv hva sangen skal inneholde, hvorav mesteparten da er på rim. Det er sånn jeg har jobbet; jeg skriver meg fram til selve teksten. Men nå har jeg da satt melodi til underteksten. Så «Sang te dæ» er da mora til «Skin Sola».»
3. «Benken»
«Jeg går mye turer, og nedenfor Samfundet satt det et ektepar på en benk en dag. Fruen kjente meg igjen og tok kontakt, og vi begynte å prate. Dette må være tre år siden. Jeg satte meg ned sammen med dem, og skjønte fort at mannen hennes ikke var med på samme måten som oss. Men hun snakket ikke mye om det. Nei, hun pratet bare om hvor fint de hadde hatt det, om hvor glad hun var i ham, hvor snill han var med ungene. Huset de hadde bygget seg, bilene de hadde kjøpt.
«Dette var jo sterkt. Og vakkert. Da jeg gikk derfra, begynte jo sangskriveren i meg å tenke – går det an å skrive en sang om dette her? Det gikk i hvertfall et og et halvt år – jeg prøvde, men fikk det ikke til. Så kom jeg på at dette er jo en kjærlighet- shistorie. En sang om å være glad i noen. Og dette er jo også noe vi hører om hver dag nå – det er jo voldsomt hvor det brer om seg. I gamle dager kalt man det å være åreforkalket. Men han mannen her var på min alder, og det er litt tidlig å forsvinne…»
4. «Du vil aldri bli min»
«Jeg hørte «I Still Miss Someone» for første gang da jeg var 14 år. Jeg var jo forelsket i alt som het kvinnfolk den gangen – og her var det en mann i hele verden som hadde det like jævlig som meg! Og det var Johnny Cash. Så den har jeg hatt med meg hele livet…
«Først hadde jeg tenkt å gjøre den mer som originalen, mer som en hyllest til en fantastisk sangskriver, men etterhvert pas- set det ikke i dette prosjektet her. Så da gikk jeg løs på den med øks… Det er jo en kjempefin sang, men på en måte opplever jeg at det er enklere å gjøre den sånn som jeg endte opp med å gjøre den, enn å putte den inn i et tradisjonelt komp. Du skal være jævlig flink, og kunne spille sånn til fingerspissene, for at det ikke skal bli søtt og alt det der.»
5. «Hei du»
«Den versjonen til Violet Road er jo så finurlig at det ikke er til å tro. De har en modulasjon inni der; sangen går i C, og så synger de samme melodi på F-korden i vers nummer to? Første gang jeg hørte det, fikk jeg nesten litt angst. Jeg skjønte ikke hva som skjedde – her er det noe galt, tenkte jeg. Og det som er ganske vittig, er at jeg alltid har spurt dem om hvorfor alle sangene deres må gå i moll?! Kan dere ikke for guds skyld starte en sang i dur? Så jeg sender min versjon til dem, og den starter i dur. Og så får jeg tilbake en versjon som starter i maj7… De syns vel det var veldig artig. De er noen luringer, de der.
«De fikk jo samme beskjed som Erlend Ropstad: gjør hva dere vil. Og det de har gjort, vil jeg virkelig kalle en remiks. Noe sånt har jeg aldri vært med på før. Jeg la meg ikke opp i hva de gjorde i det hele tatt, noe som er ganske uvanlig til meg å være. Men jeg stoler nok på dem, og vet at nå har de laget en versjon som de kan stå for. Og det er det viktigste. Nei – stor stas…»
6. «Søndagsmorra i Volda»
«Hotell og frokost er et nødvendig onde. Jeg må sove, og jeg må ha i meg litt mat. Og jeg er jo en betrakter. Paret som kom- mer inn; hun er rød i kinnene. Da gjør jeg jo mine tanker om det, uten å skrive noe mer om det. Men jeg antar jo at de har kost seg før frokosten. Så den der frokosten nummer 7000, er vel egentlig denne uferdige historien om de to som kommer ned til frokost, som jeg registrerer…
«Livet har blitt sånn at når jeg er på turné, så lengter jeg hjem, og når jeg er hjemme, lengter jeg etter turnéen. Så jeg svever mellom de to verdenene. Det er mange måter å reise på turné på. For min del, så samler jeg ikke på konserter. Jeg sam- ler ikke på natur heller. Jeg samler på mennesker jeg møter. Mennesker jeg snakker med, og mennesker jeg ikke snakker med. Og på denne lange turen jeg har vært på, ser jeg jo til slutt selve landet. Så turnéen er for meg noe som handler om folket i dette landet her.»
7. «Hvert sandkorn og hvert strå»
«Når Gunnar og jeg får anledning til å spille hele konserter med Trondheimsolistene, spiller vi «O Store Gud» med mandolin og siter, som da er klassisk bedehusbesetning. Så etterhvert har jeg blitt en ørn på siter. Og jeg satt her en dag, og la siteren på fanget, som en gammel bedehuspredikant, og sang inn «Hvert Sandkorn». For å finne den samme typen nærhet som jeg har i den Cash-låta. Og den har en intensitet, all den surklinga i det vokalpålegget der jeg tror ikke jeg kunne fått det i et vanlig studio. De hadde lagt på noe filter, rent teknisk, men også på det mentale – et forsøk på å filtrere meg, fordi det ikke er «fint». Men det skal ikke være det. Det er ikke det dette handler om. Så det er kanskje den jeg er mest fornøyd med selv…»
8. «5 minutter på 12»
«Unge mennesker som tar tak i meg og spytter meg i trynet og sier, hør her, gamle gubbe – nå er det på tide å snu på flisa? Greta Thunberg, for eksempel – jeg liker dem. Jeg liker å få den oppvåkningen. Når sløvheten forsvinner og du skjønner at du må gjøre noe. Så det er den unge damen fra Sverige som satte i gang tanken om den sangen. Om det ikke er så veldig tydelig, så ligger det nå der og ulmer…»
9. «Janus»
«Det er en sang om oss mannfolk. Vi er noen underlige skap- ninger. Vi er bra, men tydeligvis også mindre bra..! Jeg ser på mannfolkverdenen med stor skepsis – vi er i stand til å gjøre så mye dumt at jeg nesten skjemmes. Ikke at jeg vil dra det dit at verden hadde blitt så mye bedre om den bare ble styrt av kvinner – jeg er ikke så sikker på det heller…
«Jeg har alltid en nøkkelsang når jeg lager en plate. Hvis jeg får til den, så blir det plate. «Janus» var første sangen jeg skrev. Den ligger til slutt på plata, og det gjør de ofte. Den er på sett og vis nøkkelen min inn til denne plata. Fikser du å skrive denne, Åge, så fikser du og lage flere sanger. Så dette er døråpneren. Nå skal du være kreativ og ordentlig og bestemt, og jobbe i en lengre periode.
«Det var ikke enkelt. «Janus» var et jævla prosjekt. Tok meg lang tid. Sikkert tre måneder eller noe sånn, før den ble som den skulle bli. Og da måtte alt det andre vente.
«Det er alltid teksten som er vanskelig. Melodien er alltid med; den ligger der og lurer. Jeg får dem gratis. Og jeg har jo en fast løype jeg alltid går, akkordmessig. Det er jo det jeg kan. Altså, jeg kan vel en hel del, men det er det jeg synes er fint.»
Åge Aleksandersen i samtale med Sindre Kartvedt i Trondheim, juni 2021.
Hør alle spor inklusive bonsus-spor her: