ÅGE ALEKSANDERSEN: Vokalist, gitarist og komponist, f. 21.03.1949 i Namsos. Av mange regnet for å være Norges ukronete rockekonge, i tillegg til å være mannen bak det som er blitt omtalt som den norske populærmusikkens nasjonalsang: «Lys og varme». Så stor betydning har denne sangen hatt, at Aleksandersen karakteriseres som en nasjonalskald på linje med Alf Prøysen. I tillegg til å ha komponert en rekke av de mest kjente poplåtene i norsk musikkhistorie, er Åge Aleksandersen kjent som en mann med et brennende politisk engasjement. Han evner også å være nådeløst ærlig og personlig i sine sanger, samtidig som han klarer å verne om sin familie og sitt privatliv.
Aleksandersen var et lovende sportstalent i sin ungdom. Han ble kretsmester i både fotball og hopp, og fikk beskjed av dirigenten i skolekorpset at han var umusikalsk. Han sluttet i korpset, kjøpte seg gitar, lyttet til Radio Luxembourg og ble i 1965 medlem av rockebandet Mads Incorporated. Dette bandets største meritt var å vinne Namdalsmesterskapet i pop. I 1967 dro Åge til Oslo for å gå på telegrafskolen. Her begynte han å skrive egne sangtekster, på engelsk. Tilbake i Namsos etter delvis gjennomført plikttjeneste i slutten av 1968, ble Åge medlem av bandet Whoopee Choop.


PLATEDEBUT: I 1972 fikk de platekontrakt med Polydor og spillejobb på Kalvøyafestivalen. Prudence gikk rett hjem hos publikum og oppnådde suksess med debutalbumet Tomorrow May Be Vanished. Tre år og tre album senere var Prudence totalt utslitt etter å ha fartet land og strand rundt for knapper og glansbilder. Bandet ble oppløst, og Åge tok seg jobb i forretningen MusikkMann i Trondheim. Der ble han kjent med flere musikere og startet Sambandet.
Allerede før Prudence ble oppløst, hadde Åge debutert som soloartist med albumet 7800 Namsos. Her sang han på norsk, og blant innholdet var «Langt igjen til Royal Albert Hall» – et kraftig varsku til alle norske rockere som trodde veien til suksess var kort og smertefri. Det skulle gå troll i ord for Åge: På den første turneen med Sambandet tapte han 40 000 kroner, og albumet Mot i brøstet, mord i blikket, Bomben und Granaten (1976) solgte bare 3 000 eksemplarer.

Første steg i gjennombruddet som soloartist kom med Lirekassa i 1977, en LP med ekstra single vedlagt. Sambandet var nå etablert med Gunnar Andreas Berg (gitar), Tor Evensen (bass), Knut Stensholm (trommer) og Alf Skille (tangenter). Musikalsk hadde Åge klart å finne frem til en egen stil, med et solid fundament forankret i både amerikansk rock og norske folketoner. Bård Svendsen (tangenter) erstattet Skille før French Only (1979), hvorfra den åpenhjertige festrapporten «Lørdagskveill’n» ble en favoritt – også langt utenfor Trøndelags grenser. Høsten 1979 sluttet både Svendsen og Berg i Sambandet. Nye medlemmer ble Lasse Hafreager (tangenter) og Bjørn Røstad (saksofon).

Åge var nær ved å vinne den norske finalen i Melodi Grand Prix i 1980 med «Bjørnen sover», en reaksjon på Sovjets invasjon av Afghanistan høsten i forveien. Opplevelsen fra Melodi Grand Prix var kan hende litt av grunnen til at han på neste album fremsto som Ramp. Denne platen ble innspilt i Sambandets øvingslokale, en gammel tyskerbrakke, med mobilt opptaksutstyr. Her dukket mange av Åges mest kjente sanger opp; så som «Norge, mitt Norge», «Fotbaill», «Gjennomsnittsmainn» og ikke minst «Skin sola» – en sang som komponisten selv mener var et vendepunkt i karrieren, fordi det var første gang han vågde å synge «æ e gla’ i dæ». Platen fikk Spellemannprisen.

Sommeren 1981 serverte Åge & Sambandet åtte nye innspillinger på kassetten Mølje & Sodd, utgitt av Dagbladet. Like etter gikk plateselskapet Arctic konkurs, og Åge tapte flere hundre tusen kroner – deriblant overskuddet fra Ramp som hadde solgt 60 000 eksemplarer. Et nytt selskap ble startet, drevet på dugnad av Åge, Terje Tysland, Hans Rotmo og Gunnar Hordvik i et års tid, frem til Hordvik overtok alene. Med Gunnar Pedersen som ny gitarist gikk Sambandet i gang med innspillingen av ”Dains me mæ” (1982). Dette ble en dobbel LP der den ene platen var gjort i studio, den andre på konsert. Albumet solgte mer enn 80 000, og både tittelkuttet og «Rio de Janeiro» gjorde suksess på Norsktoppen. Albumet inneholdt også «Hain va sju», inspirert av en episode foran TV-skjermen da han hadde sett på nyhetene sammen med sin sju år gamle sønn. Åge fikk hedersprisen under Spellemannprisutdelingen tidlig i 1983.


LYS OG VARME: Med tre storselgere bak seg, var Åge Aleksandersen nå etablert som en av Norges mest populære artister. Men den virkelige bomben smalt i januar 1984 under utdelingen av Spellemannprisen, da Åge fremførte «Lys og varme». Denne sangen, som var inspirert av at datteren Line kom til verden, sørget for at Levva livet ble tidenes til da mest solgte LP i Norge (over 260 000 eksemplarer) og gjorde Åge til allemannseie. Sangen har etter hvert fått så stor betydning at den lever sitt eget liv. «Lys og varme» brukes i alle mulige sammenhenger – fra barnedåp til begravelser – og er den av Åge Aleksandersens komposisjoner som best viser hans evne til å formidle nære og nakne tanker på en gjennomtenkt, men samtidig forståelig og iørefallende måte. «Lys og varme» er en av disse ytterst få sangene som klarer å forene mennesker med vidt forskjellig standpunkt og ståsted. Det er lett å glemme at albumet Levva livet inneholder flere av Åges beste sanger, så som «Va de du Jesus», «Fire pils og en pizza» og tittelkuttet. Kaare Skevik jr. (fra Prudence) var med som ekstra trommeslager på en plate som overraskende nok ikke fikk Spellemannprisen. Åge ble til gjengjeld tildelt prisen som årets artist.


ELDORADO: Sommeren 1985 dro en ellevemannsutgave av Åge & Sambandet på utendørsturné under parolen «Mens vi venter». Og publikum ventet spent på en ny «Lys og varme». I stedet kom Åges mest ambisiøse plate, Eldorado, sterkt preget av en togtur gjennom Øst-Europa med besøk i Auschwitz. I løpet av den første uken hadde 200 000 nordmenn kjøpt platen. Den ble ikke godt mottatt i pressen, og i musikkavisa Puls i november 1986 ble tekstene analysert av litteraturprofessor Georg Johannesen, som konkluderte med at artisten var like ærlig og interessant som apekatten Julius. Året etter ble Sambandet oppløst, og i 1988 kom biografien Fremmed fugl (Gyldendal) av forfatter og journalist Johan O. Jensen. Her avdekket Åge sider av sitt liv som de færreste visste om, bl.a. at han er av taterslekt.

Til sin 40-årsdag i 1989 ga Åge ut albumet Solregn, som sørget for nytt storsalg og nye favoritter. Mest populær ble den flerspråklige rockeren «Rosalita», hvor vokaljobben ble fordelt mellom Åge (norsk), Björn Afzelius (svensk), Mari Boine (samisk) og Henning Kvitnes (engelsk). Sangen ble årets største slager på Norsktoppen. Blant musikerne var Gunnar Pedersen og Terje Tranås (senere D.D.E.) fra Sambandet, samt Tore Wildhauer og Rune Haukum. Salget av Solregn passerte 130 000 eksemplarer.

Forventningene foran Laika i 1991 var store, men fra flere hold ble det hevdet at Åge hadde byttet ut rocken med visesang à la Prøysen, og salget av platen stoppet på 45 000. Men om Åge møtte motgang, fikk han i det minste realisert drømmen om å lage et lite hørespill; avslutningssporet «Du er deg» var en historie om gutten Thomas som finner sin egen musikk ute i skogen. Annbjørg Lien deltok for øvrig på mange av sporene på Laika.

Landeplagen «Min dag» ble lansert i 1993, først som single i mai, deretter som en del av albumet Din dag i september på Gunnar Hordviks nystartede selskap Norske Gram. CD-en inneholdt to duetter: Lynni Treekrem var med på den erotisk ladete «Nystekte wienerbrød», mens Ole Paus stemte i på den langt mer uskyldige (men mer overraskende) versjonen av «Lykkeliten». Blant de mange musikerne som deltok var Petter Baarli, Bjarne Brøndbo, Nils Petter Molvær og Oluf Dimitri Røed. Salget av Din dag passerte 70 000, og Åge rundet året av med å synge for Nelson Mandela under utdelingen av Nobels fredspris i Oslo 20. desember.

Høsten 1994 kom viseboka Lys og varme, ledsaget av en dobbel samle-CD. Året etter ble to medlemmer fra Trondheim Symfoniorkester innlemmet i Åges ensemble: Konstantin Popchristov (fiolin) og Håkan Henriksen (kontrabass). Disse to, sammen med Gunnar Pedersen (gitar) og Stein Inge Brækhus (trommer), bidro til å gjøre albumet Med hud og hår til et av Åges mest jordnære. Et gammelt ønske ble innfridd i 1997 da Åge sang inn et knippe av Bob Dylans beste sanger, med norske tekster skrevet av Håvard Rem. Sirkelen ble på en måte sluttet for Åge, all den tid det var Dylan som inspirerte ham til å skrive egne sanger. Med tanke på hans oppvekst som «taterunge» var det også passende at Åge på denne platen innledet et samarbeid med den rumenske sigøynergruppen Taraf de Haïduks. Andre musikere som bidro til å gjøre dette til en av Åges mest spennende plater var Steinar Krokstad (trommer), Terje Tranås (tangenter), Geir Digernes (bass), Konstantin Popchristov (fiolin) og trofaste Gunnar Pedersen (gitar). Med Fredløs viste Åge Aleksandersen at det gikk an å synge Bob Dylan på norsk og at det var mulig å fornye de velkjente sangene.

På albumet Flyg avsted i 1999 møter vi en åpenhjertig Åge. I tittelkuttet var han en engstelig far som sendte den siste fuglungen ut av redet med gode råd, i «Frokost» priset han tilværelsen som middelaldrende ektemann, i «Tøffelhelten» var han både rabulist og humorist, og i «Få ut fingern» gikk han til angrep på unge jyplinger som kritiserer artister bare på grunn av alderen. Åge fylte 50 den våren platen ble gitt ut, men viste absolutt ingen tegn til å ville roe ned. Rundere i kantene, som bare en bestefar kan være, men fremdeles med forsterkeren skrudd til ti. Produsent Ulf Risnes deltok aktivt som korgutt og medmusiker. Kine Wallum – datter av avdøde Per Erik Wallum fra Prudence – spilte fløyte på «Himmelens herlige dansested». Og mer enn 50 000 kjøpte platen.


GAMLE ØRN (2000) ble innspilt på rekordtid, fordi Åge følte han måtte utnytte spontaniteten og spillegleden som bandet hadde opparbeidet seg på turné høsten 1999. Bandet besto nå av Gunnar Pedersen (gitar), Andreas Aase (gitar), Kjetil Sandnes (bass), Konstantin Popchristov (fiolin) og Steinar Krokstad (trommer). Musikken bar så visst preg av Åges ønske om spontanitet – det var en viril artist vi hørte, en mann som priset både rocken og livet. Mange av tekstene var reflekterte, f.eks. «Det 4. Rike», et usminket oppgjør med etterkrigstidens helsevesen som med loven i hånd fikk lov til å sterilisere de som ikke passet inn i det norske rasemønsteret. Presse og media hang seg imidlertid opp i det som man mente var en slibrig strofe i sangen «Myggen»: «sug mæ, myggen, sug mæ». Dette ble funnet å være for sterk kost for radio, og avstedkom debatt. Da feiden var stilnet, ble oppmerksomheten rettet mot «Dåpen», der Åge ble nesten for privat i sin iver etter å dele med publikum hvilken glede det var å bli bestefar. Lille Marthe (3) fikk åpne kuttet med sin rørende tolkning av refrenget fra «Lys og varme».

Det er krevende, og som regel et tapsprosjekt, å holde full rigg med band og mannskap på veien i Norge. Etter Gamle Ørn-turneen, legger derfor Åge ut på en ny turne. Helt alene. Det viser seg at gode sanger er nøkkelen til det meste og 14 planlagte akustiske konsertene blir til over 150, gjennomført som ønskekonserter der publikum roper hva de vil høre. Det ender med et utsolgt Oslo Konserthus.


ORIGINAL ÅGE (2001) var enda en dobbel samle-CD, denne gang med et repertoar valgt av publikum og venner gjennom en avstemning i NRK og Namdalsavisa hvor 3000 tilhengere deltok. Tore Strømøy var sterkt delaktig da Åge skulle lansere albumet Linedans i 2002. Hver lørdag ti uker på rad fikk Åge fremføre en ny sang fra denne platen i TV-programmet Tore på sporet på NRK1, og dette skapte debatt både i media og i pressens egne organer.

Albumets kunstneriske innhold led imidlertid ikke av oppstusset – som helhet var det et av Åges sterkeste og samtidig mest personlige. Han viste seg fra sin mest romantiske side, både i ord og toner, samtidig som han var ungdommelig og nysgjerrig. Han sang duetter med Bjarne Brøndbo («Det gylne triangel») og danske Nanna Lüders («Kun en …») og fikk et enda større fotfeste i Danmark, hvor han det siste tiåret hadde turnert mer og mer. Den store overraskelsen var «Lørdag 2002», hvor Åge oppdaterte «Lørdagsbilaget» fra 1989 med rapping (sammen med gruppen Fremmed Rase) og programmerte rytmer. Åges faste band var det samme som på Gamle ørn, forsterket med Terje Tranås (tangenter) og korguttene Thomas Brøndbo og Frank Hellum.

TRØNDELAG TEATER ble scene for en musikal bygd rundt Åges sanger. Over 50.000 så “Purpur og Gull”. Bjarne Brødbo fra D.D.E. inntok hovedrollen og stykket ble belønnet med Hedda-prisen. Sambandet kom så smått sammen igjen sommeren 2003, og greide det vanskeligste: Å overgå sitt eget rykte. Med i bandet kommer den unge gitaristen Skjalg Raaen fra Namsos som satt i orkestergraven på Trøndelag Teater og Morten Skaget, bassisten fra TNT. Gjenforeningen ga mersmak i sal og på scene og tok helt av året etter med fulle hus og tomme lightere fra Nordkapp til Kolding. Åge får Artistforbundets ærespris, Trondheim Kommunes Kulturpris og Erik Byes Minnepris.

Et nytt album med Åge og Sambandet, ”To skritt fram”, kommer i 2005 sammen med ”Fire skritt tilbake”, live fra signingsferden året før. En dvd med konserten fra Rockefeller viser at det er to typer sanger alle kan: De vi synger på 17. mai og de Åge har laget. Utgivelsen er nok en suksess, men lanseringen skjer med blandede følelser. Gunnar Hordvik, ansvarlig for store deler av trøndersk musikkdominans og samarbeidspartner gjennom 30 år, omkommer under en kanotur i den stille uken.

Bestefaren til Åge siterte gjerne en tekst når barnebarnet var på besøk i verkstedet. ”Omkring tiggar’n från Luossa satt allt folket i en ring..”. Senere vokste Åges fasinasjon for Dan Andersson og han lager en plate hvor han selv tonsetter diktene. Det skulle være et hobbyprosjekt, mest for moro skyldt, men ”Snöharpan” selger 45.000. Han lager albumet ”14 akustiske sanger” sammen med Michael Wiehe og de legger ut på en lang og suksessfull turne i Skandinavia. De få pausene brukes til en ny plate med Sambandet.

KATALYSATOR er Åges mest personlige, en reise gjennom karriere og liv. Fra han bestemmer seg for å brekke en finger for å unngå Telenors plikttjeneste til han i sin høstsang ikke helt vet hva som venter eller er til å tro på lenger. Katalysator er såre minner fra barndommen, forargelsen over pressens råskap og hopperens glede over to omganger stående. Katalysator er livet og kallet.
Da han rundet 60 år i 2009, kom to bokser med CD´er. Til sammen 24 plater, fire av dem med uutgitt materiale i form av demoer og livekutt gjennom hele karrieren.

Etter å ha bestemt det meste selv på de fleste platene, henvendte Åge seg til produsenten Kåre Vestrheim foran neste utgivelse. ”Furet, Værbitt” fikk et mer detaljert og gjennomarbeidet lydbilde. Timene i studio ble flere enn før og resultatet sto i stil. Mange av sangene preges av en moden manns refleksjoner om kontrasten mellom liv og lære. ”24.12” om den kyniske julefreden, ”Maria Magdalena” om gateprostituerte fra varmere strøk og ”La de små barn komme” om kirkens overgrep på de mest sårbare.
Sammen med plata var også en DVD fra Konserten på Trondheim Torg i 2009 som markerte 25 års jubileet for utgivelsen av Levva Livet.
Sommeren 2011 var det igjen tid for den store Torgkonserten med Åge og Sambandet.
Denne gangen hadde ”Va det du Jesus” fått et nytt vers, om tragedien på Utøya.
I sorgfasen og minnemarkeringene etter terrorhandlingene var Åges sanger blant de mange tydde til. Hans evne til å reflektere over livets gleder og nederlag, hjelper andre til å finne ord og forståelse. Derfor har sangene til Åge Aleksandersen blitt en del av den norske nasjonalskatten.

I tillegg til sin egen, rikholdige plateproduksjon, har Åge Aleksandersen vært produsent for en rekke andre artister. Blant dem D.D.E., Hans Rotmo, Cato Sanden, Halvdan Sivertsen, Terje Tysland, 3 Busserulls og Vømmøl Spellmannslag. Åge Aleksandersen er en av de få norske artister som har fått sitt eget hyllestalbum mens han ennå er aktiv. Det skjedde høsten 1992 med den doble CD-en Æ, der 30 betydningsfulle artister tolket hver sin favorittlåt av mesteren. Dette albumet alene er nok til å plassere Åge Aleksandersen blant de aller viktigste innen norsk kulturliv. Han er også den eneste rockeren som står på sokkel i sin fødeby og den første som er tildelt St. Olavs, ridder av 1. klasse.

I 2011 ble Aleksandersen innvalgt i Rockheim Hall of Fame sammen med a-haJokke & ValentinerneWenche Myhre og Alf Prøysen.

Sukker og salt et studioalbum fra Åge Aleksandersen & Sambandet, ble utgitt 6. juni 2015.

Den 17. juni 2016 holdt Åge Aleksandersen og Sambandet konsert i Royal Albert Hall i London. Fire tusen tilreisende trøndere fylte konsertlokalet. Bakgrunnen for en konsert akkurat der var Aleksandersens tekst fra 1975: «Det e langt igjen te Royal Albert Hall, ifra Namsos te Royal Albert Hall, ifra Kirkenes og Hammerfest fra Vinstra å fra Kvål»

Ingen Nåde

Våren 2020 ble det klart at all turnevirksomhet med Sambandet ble avlyst. Planene for 2020 inneholdt også en innspilling av ny plate med Sambandet samme høst og utgivelse tidlig 2021.

Pandemien satte en stopper for dette. Åge hadde på det tidspunkt mange skisser til nye sanger, men veien videre virket nesten uoverkommelig. Da tok følgende sprø ide tak i han: – Du spiller inn hele greia. Alene. Alle instrumenter!
Som tenkt, så gjort. Resultatet ble elleve sanger ferdig innspilt. Dette ble utgitt 20. oktober 2021.

PRISER – UTMERKELSER

DISKOGRAFI

Soloalbum
Samlealbum
  • 1977 Beste
  • 1984 Lys og varme
  • 1985 Ljus och värme
  • 1990 Sanger
  • 1994 Åges beste 1972-1994
  • 2000 Mit danske eventyr
  • 2001 Åge Original
  • 2005 Gull
  • 2009 Åge-boks 1
  • 2009 Åge-boks 2
Livealbum
  • 2005 4 skritt tilbake
  • 2022 LIVE EP
Utgivelser med andre
  • 1981 Mølje og sodd (Med Oluf)
  • 2008 To Stemmer – 14 Akustiske Sanger & Konsertfilm (med Mikael Wiehe)
Singler
  • 2005 Danserinnen
  • 2007 Sommerdag
  • 2009 Gi mæ en sommer
  • 2009 Sangen om første gangen
  • 2018 GÅ GÅ GÅ
  • 2019 Skin sola (Med Ingebjørg Bratland)
  • 2022 Har ikke influenca
  • 2022 Live EP
  • 2023 Din sommer
  • 2024 Ugress og Ugress & Villskudd

Totalt circa 1,6 millioner solgte plater

LITTERATUR

Fremmed fugl – Historien om Åge Aleksandersen
Lys og varme. Ord, farger, følelser, tekst og noter i tiden 1965–1994
Biografien er hentet fra «Norsk pop- og rockleksikon» fra Vega Forlag (2005).
Hjemløs en fotodokumentar av Marthe Amanda Vannebo

Åge og Sambandet- skrevet av Otto Ulseth

Åge-Historien om Norges største rocker-skrevet av Ole Jacob Hoel